25-årsjubileum
Lars Blystad intervjues på bakgrunn av sin initielle rolle for opprettelsen av gatabarnsenteret i Maputo, Mosambik. Han var misjonær fra tidlig 70-tallet til sent 90-tallet og har siden fulgt opp arbeidet med jevne mellomrom.
Misjonær, Lars Blystad, forteller at i februar 1984 var Mosambik og landene omkring hjemsøkt av en svært ødeleggende syklon. Lars og familien arbeidet på den tiden i Eswatini (tidligere Swaziland), nabolandet til Mosambik. I april samme år reiste Lars, sammen med andre, til Mosambik med mat og annet materiell folket sårt trengte.
På den tiden var det fortsatt borgerkrig i landet (1977 – 1992), men gjennom «departementet for religiøse saker» fikk de lov til å drive hjelpearbeid gjennom lokale kirker i Maputo. Etterhvert oppsøkte de mange av barna som levde på gata i byen. De organiserte suppekjøkken og Lars forteller at mer enn 5000 barn fikk proteinrik suppe tre ganger i uken. Det var Pinsemisjonen (den gangen PYM) som samlet inn pengene til dette formålet i Norge.
Hundrevis av barn sover på gata
«Gjennom arbeidet vi utførte, så vi hundrevis av barn uten omsorg, krype sammen på pappeske-madrassene sine når kvelden kom. Noen av pastorene utfordret meg», forteller Lars. «Er det ikke mulig, med hjelp fra Norge, å få bygd et permanent senter for disse barna?» «Jeg skrev til prosjektdirektøren, Helge Bjørklund, ved misjonskontoret i Norge.» fortsetter Lars. «I 1988 og 1989 kom delegasjoner fra hjemlandet og gjorde forhåndsstudier i Maputo. Konklusjonen var positiv og etterhvert fikk vi også klarsignal fra bystyret i hovedstaden».
Fikk tildelt en stor tomt for å bygge senter – og Norad-støtte
«Vi fikk ikke bare klarsignal til å gå i gang med arbeidet, men vi fikk også en fin tomt på Zimpeto, et sted i utkanten av byen. I juni i 1989 tok jeg med meg familien og flyttet fra Swaziland til Mosambik for å hjelpe til med forberedelsene. Vi jobbet lokalt i Maputo, og i Norge jobbet andre opp mot Norad. Høsten 1989 fikk vi grønt lys fra Norad, og vi kunne starte med byggingen av gatebarnsenteret i Maputo!» avslutter Lars, begeistret.
Signy og Harry-Ottar Nilssen starter byggeprosessen
Signy og Harry-Ottar forteller at de fikk utfordringen om å reise til Mosambik i 1988. Ekteparet kom til landet sør-øst i Afrika i mars 1990, etter to måneders språkstudie i Portugal. Dette ville være nyttig å kunne da portugisisk er offisielt språk i Mosambik. De tjenestegjorde der i til sammen 13 år. (1990 – 1998, 2001 – 2006).
«Det var ikke bare å sette i gang med byggingen», forklarer Harry-Ottar. «Da vi kom til Maputo, bodde det 40 familier på tomten. Dette var flyktninger fra borgerkrigen, en krig som faktisk fortsatt pågikk. Vi måtte ordne med nye tomter til flyktningene og skaffe dem bygningsmaterialer, pluss at de fikk en del kontanter for å kunne bygge sitt nye hjem.»
Tidlig kontakt med gatebarna
Byggearbeidet tok flere år, men Signy forteller at strategien var å komme i kontakt med gatebarna så fort som mulig. «Det var mange i 18-20 årsalderen som levde på gata. Nå fikk de muligheten til å tjene til livets opphold. De støpte murblokker, var med i jordbruksarbeidet vi drev, og senere ble de med på husbyggingen. Det var hardt arbeid og det var ikke mye krefter igjen når dagen var slutt og vi satte oss på mopeden for å kjøre til huset vi leide nærmere sentrum», minnes Signy.
Forberedelser og byggearbeidet pågikk i fem år før den offisielle åpningen i november 1995. Det ble en minneverdig feiring med landets president i spissen, i tillegg til flere fra de ulike departementene som hadde blitt involvert i byggeprosessen. Det var også 10 representanter fra Norge til stede.
Nytt Håp blir opprettet 1992
Harry-Ottar forteller at Norad finansierte 80% av prosjektet. Men de resterende 20% måtte initiativtakerne skaffe til veie. Dette var ikke utredet særlig grundig da prosessen startet, og det ble litt «panikk» da de finansielle utfordringene ble tydeliggjort. Signy og Harry-Ottar hadde Filadelfia Hamar som utsendermenighet. Nå ble også dette pengebehovet lagt på «menighetens bord»! Kloke hoder kom sammen. Med pastor Einar Nymoen, Lars Blystad, Tormod Jahren og Harald Nybakk i spissen ble ideen om å organisere innsamlingen gjennom en «fadderbarn-organisasjon» født. Navnet ble Nytt Håp. I dag har Nytt Håp faddere spredd over hele landet.
Vann til velsignelse
På senterets tomt i Zimpeto var det ingen offentlig vannforsyning. Det betydde at det måtte bores etter vann. De fant gode vannkilder under bakken; mer enn nok til å forsyne senteret. Harry-Ottar forteller at de av og til hadde besøk fra Norge og noen ganger inviterte på middag på en av byens restauranter. «Vi bestilte oftest vann til maten og det slo oss at vannet på senteret smakte bedre! Så sier Signy en dag: «Kanskje vi kan tappe vannet på flasker og selge det til inntekt for senteret?» Dermed var ideen sådd, det ene tok det andre og i dag er vannfabrikken et økonomisk fundament for senterdriften.»
Denne inntekten resulterte i at senteret ble mer eller mindre selvforsynt. Fadderorganisasjonen Nytt Håp bidrar fortsatt til deler av senterets arbeid, og i tillegg har vi sett nye behov i ulike deler av landet og det er opprettet nye prosjekter på bakgrunn av dette. Ca. 400 barn i nød i Mosambik får i dag omsorg, mat, klær og skolegang gjennom de prosjektene Nytt Håp støtter.
